Da Tine-Mari Lyngbø satt på butikktaket og ville hoppe ned for å dø etter mange års mobbing, ropte de til henne: «Hopp da, så blir vi kvitt deg».
Hun var 15 år da hun ville hoppe ned fra taket på det lokale kjøpesenteret. Hun akte seg nærmere kanten, mens mobberne ropte til henne. Hun tenkte at hun sannsynligvis ikke kom til å dø, men bli alvorlig skadet for livet, dersom hun hoppet.
Hun hoppet ikke. Politi og ambulanse kom, hun gikk ned frivillig. Nå tenker hun tilbake på det som et vondt minne.
- Når jeg ser på barnebilder av meg selv, klarer jeg ikke å se den stygge ungen mobberne så. Jeg ser en helt alminnelig unge som bare ville ha venner hun kunne stole på, venner som godtok henne som hun var. Men hun var aldri bra nok.
Tine-Mari Lyngbø (24) fra Bergen forteller sin sterke mobbehistorie fra sofakroken hjemme på Askøy. Med støtte fra kjæresten Christine Odden, vil hun fortelle andre ofre at de ikke er alene.
- De ødela barndommen min. Jeg kommer ikke unna det, uansett hva jeg gjør. Det er noe jeg alltid må leve med. Sårene fra mobbing er ikke en sykdom man kan bli kvitt. Men kanskje kan jeg bidra til at det skal bli bedre for andre å vokse opp. Kanskje får et offer mot til å be om hjelp.
Angst
Tine leker med hunden Rocko i hagen hjemme på Askøy. Hun sliter med
sosial angst, og mestrer ikke å være i arbeid. Flere ganger har
24-åringen brukt kniv for å flytte smertene. Selvskadingen har ført
henne over på selvmordstanker. Depresjonene hjemsøker henne jevnlig.
- Jeg har alltid følt meg mindre verdt, og er fortsatt redd for å gjøre noe galt. Alt jeg ønsker meg er et verdig liv.
Det startet i barnehagen, og fortsatte til slutten av tenårene. Hun
ble mobbet for navnet, utseendet, dialekten. Både jenter og gutter var
ute etter henne. Mente hun var stygg. Hun fikk en paraply presset rundt
ansiktet til hun ikke kunne puste. Hun ble stengt inne på do, mens
jentene kastet våte doruller over båsen. "Dra deg ut, din jævla hore"
ropte de til henne. Hun gråt.
Hjemme ante foreldrene ingenting.
- Jeg var ofte hjemme fra skolen fordi jeg hadde vondt i magen. Jeg turte ikke si noe, var redd de skulle skamme seg over meg.
Vendepunkt
Så kom vendepunktet. Tine-Mari fortalte rektor hvilke pøbler som hadde
griset til klasserommet en gang det var fullt av vann. Samme dag, da
hun kom til kaia for å ta båten hjem, sto det hun oppfattet som hele 10.
klasse og ventet på henne. De sa de skulle kaste henne på sjøen.
Hun løp, de fikk tak i sekken hennes, men hun kom seg over i ferjen.
Da hun kom hjem fortalte hun alt til moren og faren sin. De ringte
umiddelbart til skolen, og sa at datteren ikke kom på skolen før
ledelsen hadde ryddet opp i mobbeproblemet. Rektor innkalte til et møte
med samtlige foreldre. Kun én mor dukket opp, i tillegg til Tines
foreldre.
På oppfordring fra VG Nett har Tine-Mari skrevet et brev til de som mobbet henne i barndommen og ungdomsårene.Hør henne lese sitt eget brev på VGTV her
Tine-Mari er skuffet over foreldre som bevisst ikke griper inn når de vet egne barn mobber.
- Jeg er glad jeg ikke er ungen deres.
Ønsker du hevn?
- Nei. Jeg vil ikke bli som dem.
Tine-Mari oppfordrer alle venner av mobbeofre til å varsle voksne. Hun
ber foreldre følge nøye med på om barnet har det bra. Og hun ber folk
flest gripe inn.
- Ser du noen som mobber, stopp dem! Vær så snill.
Kilde: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10021629
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Jeg kan ikke skjønne at andre kan såre og ødelegge andre mennesker på denne måten!
Vil vi virkelig ha et samfunn, et land eller en verden som er fylt med mobbing?
Har vi virkelig samvittigheten til å såre og ødelegge et menneske både fysisk og psykisk?
Har vi virkelig et så lite hjerte og omtanke til andre personer?
Lar du andre mobbe?
